Barn av psykisk syke foreldre.

Forsiktig låste jeg meg inn etter endt skoledag. Kledde av meg sko og jakke. Vondt i magen. Lyttet. Hørte jeg noen som gråt? Var det helt stille? Eller kunne jeg høre toner fra radioen?

Dette var min hverdag da jeg gikk i 5-9 klasse. Min mor var psykisk syk, og jeg visste ikke hva jeg hadde i vente når jeg kom hjem fra skolen.
Noen dager var min mor strålende glad. Vasket og hørte på musikk. Noen ganger var hun litt mer taus. Satt med strikketøyet og sa svært lite til meg. Andre ganger kunne jeg finne henne gråtende på rommet. Det var forferdelig vanskelig. Hva skulle jeg gjøre for at hun skulle føle seg bedre? Hva skulle jeg si for å lette det vonde min mor opplevde? Jeg fant aldri utav det. Det eneste jeg visste å gjøre, var å la min mor være til min far kom hjem. Jeg var på rommet mitt. Stille og rolig. Med mange tanker.


Det å vokse opp med foreldre som er psykisk syke er forferdelig hardt. Man begynner å bekymre seg for om en har gjort noe galt. Man setter spørsmålstegn med egen oppførsel og tenker at om jeg bare er litt snillere og mer hjelpsom, da blir det kanskje bedre. Men det gjorde jo aldri det. Isteden ble jeg sittende igjen med en følelse av å ikke bli sett. For all min innsats i å prøve å lette min mors hverdag la hun jo ikke merke til. Så jeg ble stille.

Jeg tok svært sjelden med meg noen hjem. Jeg visste aldri hvilket humør min mor var i. Jeg ville ikke at andre skulle høre henne gråte og jeg ville ikke at mine foreldre skulle føle at jeg maste eller laget uro. Jeg hadde aldri noen til overnatting. Jeg følte jeg ikke kunne utsette min mor for det.

Årene gikk og jeg fortsatte som snill pike. Jeg gjorde alt jeg kunne for at min mor ikke skulle få noe arbeid eller bekymringer med meg. Dessverre bemerket aldri min mor alle de gangene jeg hjalp til i huset eller at jeg oppførte meg fint. Jeg følte meg usynlig. Ikke verdt noe.

Det var aldri snakk om dette med å ha foreldre som var psykisk syke når jeg vokste opp. Og det gjør meg utrolig trist at det nå, så mange år etterpå, fremdeles er et så stort tabu rundt dette temaet.
Det er viktig å få frem til barna at det ikke er deres feil! Det er viktig å få frem at de ikke må gå å kjenne på at de må endre på noe, føle ansvar.
Hvorfor skal en psykisk sykdom være noe mer å skamme seg over enn en fysisk sykdom? Begge deler er jo en sykdom- noe man ikke kan for.
Heldigvis ser jeg at noen tør å si dette høyt. De våger å prate om det som så mange ønsker, men ikke tørr.
Er det fra gammelt av denne tabuen sitter igjen? Er det frykt for å bli stemplet som gal eller svak? Jeg vet ikke. Jeg ønsker bare at det skal bli mer snakk om psykisk sykdom. Både for den som er syk, men også for de pårørende. Det er forferdelig tung å stå på sidelinjen. Det kan gi sår som man vil kunne slite med i voksen alder.

Så om du kjenner noen barn som har psykisk syke foreldre/nær familie- vis at du ser dem! Det skal ikke mer til enn et smil og et hei. Eller et komplement om hår eller antrekk. Det hjelper bare å vite at noen la merke til deg. At noen så deg.  

Jeg håper at fremtiden vil legge til side alle fordommer mot å ha en psykisk sykdom. At dette vil bli snakket om, ufarliggjort på en måte, satt fokus på. Det er viktig å få frem den kampen den syke må kjempe hver eneste dag. Kamper vi ikke har mulighet til å forstå uten å selv ha opplevd dem.

 

Ingenting viser vel mer styrke enn å våge å sette ord på de vonde tingene man bærer inni seg?

 

 

 

 

 

 

 

 

#psykiskhelse #foreldre

 

6 kommentarer

Britt lundli

04.02.2016 kl.12:51

Et Sterk innlegg,det er et tema som er forsatt vanskeligt å snakke for mange..men det er også et tema som det bør snakkes om..

Du er en utrolig flott person og det er utrolig synd du skulle oppleve noe som dette her....men du er tøff som skriver om dette emnet...

Britt...

ordeneskraft

08.02.2016 kl.21:08

Britt lundli: Tusen takk for gode ord.

BarnsBeste

08.02.2016 kl.09:22

Hei. Flott at du deler din historie. Heldigvis er det blitt mer åpenhet rundt det å ha syke foreldre - og da spesielt psykisk syke foreldre - de siste årene. Vi trenger at noen setter ord på det - som du har gjort her. BarnsBeste er et nasjonalt kompetansenettverk for barn som pårørende - og vi jobber for at helsepersonell og andre skal se og ivareta barn som har foreldre som sliter med alvorlig sykdom og/eller rusmisbruk. Du finner mer om oss på barnsbeste.no. Hilsen Gunder Christophersen, webredaktør BarnsBeste

ordeneskraft

08.02.2016 kl.20:24

BarnsBeste: Så flott at det finnes et slikt nettverk som dere tilbyr. Og kjempe bra at det er mer åpenhet rundt dette temaet. Er så alt for mange som går alene med de tunge tanker og påkjenninger det er å ha psykisk syke foreldre.
Takk for at du tok deg tid til å lese og svare på innlegget mitt.

Mia - Alt annet enn A4

08.02.2016 kl.22:08

Jeg tror mye bunner i gammelt tabu, og lite kunnskap hos folk flest. De som aldri har opplevd psykisk sykdom klarer ikke helt å sette seg inn i tankemønstret til en som er syk. Det blir enkelt å si -Men det er jo bare å ta seg sammen! Min far fikk oppleve dette, å ikke bli trodd. Samtidig som han skulle være sterk, være mann. Menn gråter ikke, menn stiller opp for familien, menn skal gi økonomisk trygghet. Flere ganger forsøkte han å rope etter hjelp, helt til den dagen han ikke klarte mer.

Jeg satt igjen med tanker som -Skulle jeg ha gitt han en klem oftere? Vært en snillere prinsesse i og ikke rebelsk ungdom? Skulle jeg ha blitt boende hjemme, ikke flyttet bort for å gå på vgs? Hva kunne jeg ha gjort for å redde pappa?

Sannheten er ingenting. Jeg ser det idag, men dengang da knuste det meg. Men det pappa gjorde reddet meg også, jeg så hvor stien min ledet å fikk tidlig hjelp!

JA! Til å være mer åpen om psykisk sykdom. Da vil flere søke hjelp, å faktisk få den hjelpen de trenger uten å bære skam. Det kan redde liv. Det kunne ha gitt den lille jenta (deg) den barndommen hun fortjente <3 God Klem

ordeneskraft

09.02.2016 kl.08:23

Mia: Takk for at du deler din historie. Jeg er glad for at du fikk hjelp.

Vi er nok mange som har opplevd å ha psykisk syke foreldre. Og ja- det bunner nok i et gammelt tabu. For om man var psykisk syk, ble man jo helst stemplet som gal. Heldigvis vet man bedre den dag i dag, men likevel er det et stor tabu rundt dette temaet.

Det som jeg også synes er viktig å få frem er skadevirkningen dette kan ha på barna. Dette med å ikke føle seg god nok, ikke sett eller ansvarlig for en annens sykdom, det kan sitte i som en vond klo i voksen alder. Derfor er det så viktig å snakke om dette.

Skriv en ny kommentar

ordeneskraft

ordeneskraft

38, Gjesdal

Hei! Jeg heter Anne Lise, er ei smilende dame, gift og har tre barn. Jeg har alltid vært glad i å skrive, og har i flere år skrevet dikt. Drømmen er å en gang kunne skrive en bok. Her på bloggen vil jeg dele både dikt og tanker, hverdagslivet, samt dele noen livserfaringer med dere. Mitt håp er at mine ord kan være til hjelp for noen andre. Av motgang blir man sterk, heter det, og det er mye sant i de ordene. Takk for at dere titter innom! Bloggen er underlagt lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Bilder og tekster er private om ikke annet er oppgitt.

Kategorier

Arkiv

hits