Den evige kampen.

Det å skrive dette innlegget sitter langt inne. Likevel føler jeg at det er det riktige å gjøre. Det er som jeg går rundt med en stor og sprekkeferdig byll som det kan gå hull på uanmeldt når tid som helst. Jeg velger derfor å dele min historie i håp om andre som går gjennom det samme ikke føler seg alene. Jeg håper også at det kan gi økt forståelse til dem som står utenfor.

For 5 ½ år siden opplevde jeg en stor endring i helsetilstanden min. Det skjedde mens jeg jobbet i barnehage. Som så mange andre, tenkte jeg at dette ville gå over. Presset meg selv til å holde ut. Bare litt til. Jeg klarer det. Men jeg gjorde ikke det. Kroppen sa stopp. På dette tidspunktet hadde jeg så sterke smerter at jeg ikke visste om jeg skulle kaste opp eller gråte. Smerten var altoppslukende, og det var det eneste jeg kjente. Det endte med sykemelding. Og skikkelig dårlig samvittighet. For selv om jeg visste at jeg ikke var i stand til å jobbe, hadde jeg dårlig samvittighet ovenfor kollegaene mine og det ekstra arbeidet jeg visste de ville få. Dette til tross for at det eneste jeg maktet i løpet av en dag var å levere og hente minstemor i barnehagen. Resten av døgnet lå jeg på sofa. Full av smerter. Likevel. Den dårlige samvittigheten var der. Så den som i sykemeldingsperioden lå på sofa og skrev ulike dokumenter som jeg i utgangspunktet hadde ansvaret for, det var meg. Så slapp de i alle fall den biten. Det ekstraarbeidet etter meg. At det resulterte i at jeg ble enda dårligere fikk bare være. Så kunne jeg i alle fall ha litt bedre samvittighet.. Sykemeldingsperioden ble lang. Prøvde meg i aktiv sykemelding og gradert sykemelding, men etter bare dager var jeg like dårlig igjen og tilbake i full sykemelding. Og igjen var den dårlige samvittigheten sterkt tilstede.

Jeg bor i ei lita bygd, og jeg jobbet på samme sted. Minstemor var på dette tidspunktet bare 2 år, og jeg måtte levere og hente henne i barnehagen (som jeg jobbet i). Ofte ble jeg møtt med en detaljert beskrivelse over hvor travelt det var. Hvor mange som var syke og hvor mye ekstra arbeid det ble på de andre. Jeg var jo fullt klar over dette, men hva kunne jeg gjøre? Jeg ønsket jo av hele mitt hjerte å være i form og kunne jobbe og delta i arbeidslivet på samme måte som dem. Så samvittigheten ble enda verre, og nå ble det vanskelig å levere minstemor. Det var vanskelig å måtte takle de andres skuffelser og frustrasjon over at jeg var sykemeldt, samtidig som jeg måtte takle min egen frustrasjon og nederlag over å ikke lenger klare å jobbe. Og i tillegg til dette, så skulle jeg prøve å akseptere at smertene jeg hadde ikke tillot meg å sitte på gulvet å leke med minstemor. De tillot meg ikke å være ute og leke med barna. De tillot meg ikke å bli med på ting min mann foreslo. Alt var for smertefullt. Og jeg følte meg som en elendig kone og mor.


 

Etter som tiden gikk, ble ikke smertene mine så synlige lenger. Dem var der, hver eneste dag, 24 timer i døgnet, men siden jeg nå ikke jobbet klarte kroppen min å se normal ut. Hadde de bare kunne sett på innsiden. For nå ble jeg møtt med «du ser jo ikke syk ut» eller «du begynner vel snart i jobb igjen». Ny kamp. Denne gang å stadig måtte forklare at man fremdeles var syk. Stadig måtte møte blikk som stirret og ikke kunne finne noen feil på utsiden. Og hele tiden mens man må forholde seg til andres meninger, kjemper man en indre kamp med seg selv. Man kjemper mot egen skuffelse og frustrasjon. Man kjemper med å godta at ting har endret seg. Man kjemper med å godta at de tingene man før elsket og kunne gjøre, det tillater ikke kroppen lenger.

Det var stadig møter med NAV. Siden jeg ikke lenger kunne ha jobben min i barnehage, skulle jeg nå ut i arbeidsutprøving. Rett og slett finne ut hva jeg kunne klare uten å bli så dårlig som jeg var i starten. Positiv og med godt mot startet jeg på hver eneste utprøving i håp om at jeg skulle klare å holde ut i arbeid. Det endte hver eneste gang opp med sterke smerte og et stort personlig nederlag. For det var- og er- ingenting jeg vil mer enn å kunne fungere i en jobb. Det er ingenting i veien med verken motivasjon eller vilje. Men kroppen min tillater det ikke!

For dem som aldri har stått oppi dette, så tror jeg ikke de vet hvilken påkjenning dette er. Forventningene til NAV, arbeidsgiver, familie, venner og ikke minst deg selv ligger som en klo rundt hjertet. Og jeg presset meg lenger enn jeg burde hver eneste gang, i håp om at de verste smertene gikk over, at det bare var noen «overgangssmerter». Skuffelsen over å ikke klare jobben ble større og større for hver jobb jeg prøvde meg ut i. Tårene har flere ganger trillet mens jeg har måtte fortelle arbeidsgiver at jeg har satt pris på muligheten, men at jeg dessverre ikke klarer å jobbe. Smertene ødelegger alt. Det er et så forferdelig nederlag å ikke klare å utføre en jobb. Det koster så mye å hente motivasjon og styrke til å klargjøre seg til å prøve noe nytt igjen etterpå. Men likevel har jeg gjort det. Gått inn med pågangsmot og håp om at denne gang skal jeg klare det, for å ende opp skuffet og dårlig.


 

Jeg har flere ganger fått høre «jeg skulle hatt det som deg i noen dager». Dette utsagnet gjør meg i grunnen veldig frustrert og irritert. For jeg går jo ikke hjemme fordi jeg har lyst til det! Jeg går ikke hjemme fordi jeg ikke gidder å jobbe. Jeg går hjemme for jeg har en sykdom som gjør at jeg ikke klarer å jobbe, og det er stor forskjell på disse tingene! Jeg har flere ganger sagt til dem at de ikke ønsker å ha det som meg. For hvem ønsker vel å ha smerter 24 timer i døgnet? Hvem ønsker å kjenne at det man før klarte lett er en smertefull kamp? Hvem ønsker å kjenne på daglig skuffelse over at du ikke strekker til slik du en gang gjorde? Hvem ønsker å måtte si nei til barna sine, for du ikke klarer å delta på det de ønsker? Hvem ønsker å kjenne på alle fordommene til andre som dømmer deg uten å faktisk vite hvordan du har det? For selv om du kan se meg i gata eller på butikken smilende, så betyr ikke det at jeg «bare går hjemme og ikke gidder å jobbe». Du ser meg ikke de dagene jeg har det som verst. Du ser ikke alle tårene som felles hver eneste dag på grunn av smerte og frustrasjon. Du ser ikke at bak mitt smilende ytre kjemper jeg daglig en kamp. Du ser ikke «masken» jeg setter på meg når jeg går ut døra, for så å kunne falle helt sammen når jeg er hjemme igjen.

Vi er mange som lever med en usynlig sykdom. Vi er mange som kjemper en lignende kamp. Ikke vær så rask med å dømme andre. De fleste av oss har falt utenfor arbeidslivet for en grunn. Vær heller et godt medmenneske. Smil og si hei. Noe så lite kan bety så utrolig mye for noen andre.

Til tross for sykdom, så finnes det heldigvis mye å glede seg over. Det er ikke slik at selv om man er syk, så er alt trist og elendig. Man må velge å være positiv. Man må velge å se gleden i de andre tingene. Og man må være flink til å gjøre de tingene som gjør en glad. Det kreves styrke for å være syk. Og styrken finner man i de gode tingene.

 

 

Ta vare på de rundt deg.

 

 

 

 

 

 

 

 

#smerter #fibromyalgi #usynligsykdom #kamp #sykdom

14 kommentarer

Mia - Alt annet enn A4

10.02.2016 kl.10:49

Det dumme med et lite miljø, man kan ikke stikke seg bort, få et avbrekk.

Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Får stadig høre hvor frisk jeg ser ut -Du er så energisk! Eller denne -Jeg ser på øynene dine at du er frisk. I øyeblikket (og fortsatt) hadde jeg lave hvite blodlegemer, D vitamin mangel, undervektig grad 3, fatigue, muskel og ledd vonder ect. Jeg bruker å si, MYE kan skjules bak sminke, en god tone og et hyggelig smil. For uansett hvor elendig man føler seg, så forsøker ihvertfall jeg å møte dagen med et smil. Gjør så mye som kroppen makter. Vanskelig når de rundt ikke ser "sykdommen". Setter min i hermetegn, siden jeg lever i den trua om at ettervirkningene fra behandlingen vil gå over, er snart 1 år siden nå! Evig optimist :P

Takk for at du skriver om noe som mange av oss opplever! Det å føle seg mistrodd når alt man egentlig trenger er en liten smule forståelse.

ordeneskraft

10.02.2016 kl.11:53

Mia: Ja det er utrolig mye man kan skjule bak sminke og et smil. For som du sier, uansett hvor elendig man føler seg, så prøver man å være positiv og møte dagen på en god måte.
Og det er jo ikke slik at man ikke har gleder her i livet. For det har vi jo! Men det betyr heller ikke at vi da automatisk er friske. Det betyr at vi velger å gjøre det beste utav situasjonen.

Mia - Alt annet enn A4

10.02.2016 kl.12:23

Presis!

Det at du skriver om saken, kan gjøre at flere åpner øynene. Kanskje de velger å lytte, ikke bare tro på hva de ser.

Nyt de gode dagene! :)

ordeneskraft

10.02.2016 kl.12:34

Mia: Takk i like måte :)

Frumathysteria

10.02.2016 kl.13:15

Så fantastisk skrevet! Jeg kjenner meg igjen i så mye av det du skriver. Selv har jeg heldigvis blitt frisk, men som du skriver; den perioden er den dårlige samvittigheten noe av det som sitter godt igjen. Og følelsen av at andre ikke forstår, redselen for at andre skal tro at man bare er lat. Tusen takk for at du deler dette.

ordeneskraft

10.02.2016 kl.14:19

Frumathysteria: Takk for at du leste og tok deg tid til å legge igjen en kommentar. Jeg er glad for å høre at du er blitt frisk :)

Britt lundli

10.02.2016 kl.22:21

Hei!

Du skriver et kjempeflott innlegg..du setter ord på ting som er viktig...

Jeg sliter selv med smerter...og mange er nok forundret over att jeg strever slik...Jeg møter veldig lite forståelse for jeg sliter...det er en tøff kamp....men jeg gir ikke opp...skal til Raumatolog i April..kanskje en diagnose...

Takk igjenn for dette flotte innlegget .Du skriver akkurat slik jeg føler det fortiden......

Klem fra Britt

ordeneskraft

12.02.2016 kl.11:37

Britt lundli: Det er synd at man skal oppleve å bli møtt med så lite forståelse. Det er derfor jeg synes det er så viktig å sette fokus på dette.
Flott at du endelig har fått time hos revmatolog. Alltid best å vite.

Stå på min venn!

Klem fra Anne Lise

Henriette

15.03.2016 kl.12:53

Dette var flott skrevet.

Jeg får også dessverre disse kommentarene ofte om at jeg ser så frisk og ernergisk ut. Men de ser ikke hvilke kamp som jeg kjemper hver dag med smerter.

Heia deg. Stå på og ikke gi opp. Vi må bare gjøre det vi kan og ta vare på oss selv.

ordeneskraft

15.03.2016 kl.15:00

Henriette: Så trist at du også opplever å få slike kommentarer. Skulle tro at man i 2016 visste bedre, men slik er det ikke.
Takk for at du leste og la igjen en kommentar.
Håper det beste for deg også og at smertene vil avta.

Beth Elin

15.03.2016 kl.19:10

Bra skrevet 😊 Du er flink å sette ord på hvordan det er. Kjenner meg godt igjen. Stå på, du er tøff 😊

ordeneskraft

15.03.2016 kl.20:00

Beth Elin: Tusen takk :) Og i like måte.

angstenogmeg

30.03.2016 kl.13:29

Så utrolig sterkt og godt skrevet. Jeg har selv en onkel som ikke kan jobbe på grunn av sykdom. Det eneste han ønsker er å fungere som alle andre på hans alder, men sykdommen stopper han. Jeg regner med at noe av det siste man trenger når man har vondt, er å høre at man er lat eller skaper trøbbel for andre. Har man en sykemelding, så er det som regel en grunn til det! Stå på og lykke til videre :) Som du skrev er det i de gode tingen man finner styrke, så jeg håper du får oppleve ange gode ting fremover :)

ordeneskraft

30.03.2016 kl.13:40

angstenogmeg: Tusen takk for gode ord. Og tusen takk for at du leste innlegget.
Jeg er så heldig å ha mann og 3 barn, så det er mye positivt i livet mitt. Mange gleder :)

Skriv en ny kommentar

ordeneskraft

ordeneskraft

38, Gjesdal

Hei! Jeg heter Anne Lise, er ei smilende dame, gift og har tre barn. Jeg har alltid vært glad i å skrive, og har i flere år skrevet dikt. Drømmen er å en gang kunne skrive en bok. Her på bloggen vil jeg dele både dikt og tanker, hverdagslivet, samt dele noen livserfaringer med dere. Mitt håp er at mine ord kan være til hjelp for noen andre. Av motgang blir man sterk, heter det, og det er mye sant i de ordene. Takk for at dere titter innom! Bloggen er underlagt lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Bilder og tekster er private om ikke annet er oppgitt.

Kategorier

Arkiv

hits