Å miste en foreldre.

For mange er tanken på å miste foreldre helt utenkelig. Det er nesten som om man forventer at de skal leve evig. De er liksom den trygge havnen som man alltid kan vende tilbake til. Men noen ganger blåser det opp til storm og havna blir utrygg..

 


Bildet er lånt fra NRK.no

 

I mai 2004 var min mor oppe i Finnmark på besøk hos min bestemor. Hun skulle være der 14 dager. Jeg snakket med henne på telefonen denne dagen, og hun syntes det var godt å være hjemme hos sin egen mor. Jeg tenkte ikke så mye mer over denne samtalen, og dagen og kvelden gikk som den pleide med barn og mann. Denne natten ble jeg vekket av en telefon fra min far. Han kunne fortelle at min mor var blitt syk og fraktet til sykehuset i Hammerfest. Han hadde pratet med min mor litt tidligere på kvelden og da hadde hun sagt at hun hadde en så forferdelig hodepine. Min far ba henne kontakte legevakten, men hun ville se det ann. Litt senere pratet hun med min far igjen, og da hadde hun sagt at hun var redd. Hun hadde så vondt i hodet og kastet opp. Min far sa han skulle kontakte legevakten for henne, og så ringe henne opp igjen. Som sagt, så gjort. Men da min far skulle ringe min mor tilbake for å si at ambulansen var på vei, fikk han ikke tak i henne. Det var ambulansepersonalet som ringte han og fortalte at min mor hadde mistet bevisstheten og nå var på vei til Hammerfest. De trodde hun kanskje hadde hatt et slag. Neste morgen ringer min far og sier at min mor var fraktet til Tromsø. Det var ikke hjerneslag, men hjerneblødning hun hadde fått. Hun skulle opereres. Min far fikk tak i en tidlig flybillett og dro nordover. Jeg fikk plass på flyet litt senere samme dag.

Før jeg gikk på flyet denne ettermiddagen snakket jeg igjen med min far på telefonen. Han var optimistisk. Legene hadde operert min mor og ville nå prøve å vekke henne. Denne tanken kvernet i hodet hele flyturen. Jeg tenkte at nå ville mor være våken når jeg kom frem.
Da jeg gikk av flyet og så min far på flyplassen visste jeg at noe var skrekkelig galt. Min far var helt dratt i ansiktet og tårene trillet. Han ga meg en klem og sa: Anne Lise, jeg tror ikke din mor vil bli med oss hjem igjen.
Min mor hadde fått en ny hjerneblødning mens jeg satt på flyet. Hun var ikke våken, og legene sa at det ikke så lovende ut.

Jeg husker ikke bilturen fra flyplassen til sykehuset. Jeg husker bare den vonde klumpen i magen. Og da jeg gikk inn på rommet der min mor lå, da rant tårene i strie strømmer. For der lå min mor, blek og tilkoblet mange slanger og maskiner. Jeg satte meg ved siden av henne, tok hånden hennes og bare gråt.
Hvordan tiden gikk der på sykehuset er litt uklart. Min bror kom også med flyet etter meg, og sammen satt vi rundt mor. Vi masserte bena hennes, pratet med henne og holdt henne i hånden.

Morgenen etter ble vi tatt inn til et møte med legen. Han kunne fortelle at det dessverre ikke var mulighet for min mor å våkne. Trykket i hodet hennes var så høyt at det ikke var forenelig med liv. Så en gang i løpet av den tiden vi hadde sittet ved min mors side, svant hun bare hen. Hun sovnet stille inn. Legen ba oss bestemme et klokkeslett for når vi skulle skru av respiratoren denne dagen. Tiden ble satt til kl. 12.00.

 


Bildet er lånt fra tidskriftet.no
 

Hvordan timene gikk og hva vi gjorde frem til kl. 12 den dagen, er for meg enda tåkebelagt. Men rett før 12 ble vi hentet av en sykepleier. De hadde flyttet min mor til et annet rom. Sykepleieren snakket rolig med oss og ba oss ta den tiden vi trengte .Jeg holdt min mors hånd når respiratoren ble skrudd av. Tårene trillet ustanselig. Jeg la hodet mitt til min mors bryst og jeg kunne høre hjerteslagene som ble svakere og svakere. Det ble lenger mellom hvert hjerteslag. Og jeg lyttet helt til jeg ikke lenger kunne høre hjerte slå. Jeg var 25 år og hadde nettopp mistet min mor.

For meg ble det riktig å stelle min mor. Jeg ønsket å stelle henne oventil. Jeg følte at det var noe hun hadde ønsket. Så jeg ble hentet inn igjen litt etterpå og fikk være alene med min mor. Den var på en måte vondt og godt på samme tid. Mens jeg greide håret hennes og vasket ansiktet hennes, småpratet jeg med henne. Alt jeg ville ha sagt henne tidligere, men aldri gjort- det fikk jeg sagt nå. Det var som om jeg følte at hun hørte meg, til tross for at hun var borte.

Senere sammen dag fikk jeg se henne i kisten. Der lå hun så fredlig med hendene foldet. Jeg fikk presten til å be enn bønn som min mor hadde sagt hver eneste kveld fra hun var liten. Det gjorde godt å vite at hun fikk høre den en siste gang.

Min mor ble med oss på flyet hjem. Det er den verste flyturen jeg noen gang har hatt. Alt var så uvirkelig. Hele vårs lille familie var samlet, men likevel var vi en for lite. Mor var borte.

Begravelsen var tung. Det ble så endelig nå. Min mor var vikrelig død. Aldri mer skulle jeg høre stemmen hennes. Aldri mer ville hun være den gode mormoren hun var for mine barn. Aldri mer ville jeg få høre den herlige finnmarksdialekten hennes. Det var som et svart og stort hull i hjertet. En viktig del av livet mitt var nå borte for alltid.

Sorgen var tung å bære. Den kunne komme kastende på meg når jeg minst ventet det. Jeg fikk et stort omsorgsbehov for min far. Jeg var så redd han skulle bli sittende alene og bare sørge. Og ofte ville jeg ta opp telefonen og ringe til min mor. Det kunne være noe jeg tenkte min mor ville like å høre. Andre ganger var det for å spørre om råd. Det gikk litt tid før jeg innså at jeg faktisk ikke ville nå henne. Men med tiden lærte jeg meg å leve med sorgen. Savnet etter min mor vil aldri bli borte. Og selv nå, 12 år etter, er det tider jeg savner henne ekstra mye. Da tar jeg frem de gode minnene og prøver å glede meg over dem.

 

Ingen vet hva morgendagen bringer. Det er denne historien et godt eksempel på. Husk å fortelle dine kjære hva de betyr for deg. At du er glad i dem. Ta vare på dem og de gode minnene. Husk at det er i hverdagen de små og gode minnene skapes. Det er hverdager det er mest av. Husk å utnytte dem skikkelig. Man vet aldri når det er for sent.

 

 

 

 

 

#sorg #miste #foreldre #død #savn

 

2 kommentarer

Mia - Alt annet enn A4

12.03.2016 kl.18:25

*snufs*

Tusen takk for at du deler, gråter noen tårer her. Kanskje fordi enkelte punkter og beskrivelser er så ekte, man har vært der.

Mistet min pappa til selvmord i 2004, etter 2 uker på sykehuset i koma døde han... Glemmer aldri den dagen man satt der å holdt hånden hans. Maskinene som pep og skrek i ørene på meg, skvetter enda når jeg hører slike lyder. Jeg var 17 år og slikt var så virkelighetsfjernt som det bare gikk an å få det.

Vi alle skal miste våre foreldre en dag, men å miste dem i ung alder slik som du også gjorde er liksom ikke etter malen. De skal være besteforeldre, kanskje noen rekker å bli oldeforeldre. Det skal være lykke og glede, det er så mye man ønsker å dele.

Man glemmer aldri, man slutter aldri å sørge. Men man sakte men sikkert lever man med sorgen, man bringer frem de gode minnene fremfor de triste <3

Uff nå ble dette et langt svar :s

ordeneskraft

12.03.2016 kl.20:51

Mia: Så trist å høre at du mistet din far i så ung alder. Det må ha vært forferdelig.

Ja når foreldre dør i ung alder, så er det så vanskelig å forstå og akseptere. Men med tiden til hjelp så lærer man å leve med det.

Takk for at du delte din historie. Varm klem til deg.

Skriv en ny kommentar

ordeneskraft

ordeneskraft

38, Gjesdal

Hei! Jeg heter Anne Lise, er ei smilende dame, gift og har tre barn. Jeg har alltid vært glad i å skrive, og har i flere år skrevet dikt. Drømmen er å en gang kunne skrive en bok. Her på bloggen vil jeg dele både dikt og tanker, hverdagslivet, samt dele noen livserfaringer med dere. Mitt håp er at mine ord kan være til hjelp for noen andre. Av motgang blir man sterk, heter det, og det er mye sant i de ordene. Takk for at dere titter innom! Bloggen er underlagt lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Bilder og tekster er private om ikke annet er oppgitt.

Kategorier

Arkiv

hits