Likeverdig som ufør?

Verden haster av sted og utvikler seg på mange områder. Noen ganger nesten litt for fort og for mye. Likevel er det visse ting som henger igjen. Og en av dem er det å kunne se verdien i mennesket og ikke i statusen de har.

I disse dager skal man jo helst ha en godt betalt jobb. Man skal ha stort og flott hus, man skal trene og ha tid til venner og familie. Og helst skal du lage maten helt fra bunnen av, dra ofte på ferie og man skal vise hele verden via Facebook hvor vellykket og lykkelig man er. Og kan man ikke skryte over mange av disse oppramsede punktene, så er det nesten som man ikke er verdt nåla i veggen.
Nå er nå dette satt litt på spissen, men dere skjønner nok hva jeg mener...

For hva med dem som ikke har mulighet til å oppnå flere av disse tingene? Hva med dem som har mer enn nok med sine utfordringer i hverdagen at de må velge å prioritere annerledes? Er ikke disse menneskene like mye verdt som de andre?  Skal man måle verdien i mennesket ut i fra hvor mye de tjener og hva de har oppnådd? Er det ikke de indre verdiene som er de viktigste? Er det ikke på personens væremåte, pågangsmot og indre styrke man ser hvordan en person virkelig er?



 

For meg som har vært utenfor arbeidslivet over lang tid og i tillegg er blitt ufør, har jeg flere ganger opplevd det å bli målt med blikket og ikke funnet god nok. Man får liksom ingen sjanse til å være noe annet enn ufør. Det er det folk henger seg opp i. Man blir målt med blikket, på jakt etter hva som er galt. Og når da dette ikke er synlig blir man ofte stemplet som lat og utnytter av systemet.
Selv om jeg er ufør, ønsker jeg jo å komme tilbake til arbeidslivet. Jeg jobber hardt for å kunne bli bedre og kunne komme meg ut i jobb. Men det er jammen ikke lett når verden er så fordomsfull mot oss som er ufør. Det er ikke mange som vil gi oss en sjanse. Jeg har vært i kontakt med flere bedrifter i håp om at de trenger ekstrahjelp noen timer i uka. Jeg ønsker å prøve mest mulig for å finne en jobb jeg kan klare. Og i starten på alle disse samtalene virker alt så positivt. Men når jeg da må fortelle at jeg for tiden er ufør, så ser man en endring i hele holdningen og iveren i spørsmålene. Når skal jeg få mulighet til å komme meg videre om ingen er villig til å gi meg en sjanse? Hvorfor er de ikke mer interesserte i hva jeg kan og hva jeg kan bidra med? Det er veldig frustrerende og man føler seg rett og slett trampet på. Man er ikke verdt noe i det hele tatt.

Mange glemmer nok ut at flere av oss synes det er utrolig vanskelig å ha falt utenfor arbeidslivet. De kjenner ikke på dette med å føle seg utenfor eller å ikke være en viktig del av noe. Og det er ikke til å stikke under en stol at det blir en stor endring i den økonomiske situasjonen. For i motsetning til hva mange uvitende mennesker tror, så blir man ikke rik av å være ufør. Man må klare seg på mye mindre med de samme utgiftene man hadde før man ble ufør. Så noen endringer i livet må man jo gjøre.
Men selv om man ikke har mulighet til å dra på ferier mange ganger i året eller har pusset opp huset og innredet med nye ting, er vi rike på mange andre måter. Man setter pris på de små fremskrittene og gleder seg over de gode dagene og opplevelsene. Det er kanskje noe alle kunne lært av, isteden for å hele tiden jage etter noe nyere og bedre.

 

 

 

 

#ufør #likeverd #følelser 

 

6 kommentarer

Mia - Alt annet enn A4

16.09.2016 kl.11:09

DETTE er noe som ofte bringer fram den sinna og frustrerte delen i meg når jeg leser nedlatende og forhåndsdømmende kommentarer rundt om på nett. Hvem har egentlig rett til å dømme før de har trådd i den andres sko?

Jeg slet i lange perioder psykisk etter min far gikk bort (arvelig depresjon og angst). Ble selvfølgelig sett på som lat fra omverden. Å gjett om man fikk høre det -bør du ikke skaffe deg en jobb snart? Ble frisk og rask, arbeidet, men mistet jobben. Fikk kreft, å plutselig hadde alle så stor forståelse... er det forskjell på å pleie psyken og kroppen? Bør ikke være det, begge deler er like viktig for å fungere. Nå er det færre som har forståelse igjen, for ingen ser fatiguen, og siste pose gift ble jo tatt for 1,5 år siden.

ALLE er like mye verd! Og de fleste forstår ikke den sorgen det er å ikke føle seg som et fullstendig menneske som kan bidra på lik linje med andre i samfunnet. Tror de bør få smake på den sorgen før de åpner munnen eller skriver mer nedlatende og dømmende om 'late NAVere'

Pew, ble langt :P

ordeneskraft

16.09.2016 kl.12:10

Mia: Synes det er flott du viser engasjement! Og du har jo selv fått erfare hvor forhåndsdømmende og nedlatende folk kan være.
Skremmende og trist at det skal være slik.

Mia - Alt annet enn A4

16.09.2016 kl.13:16

Ja, det skal være sikkert. Hele mennesket betyr noe, så selv om noen ser frisk ut så betyr ikke det at de er det. Innsiden kan ingen se. Og de fleste av oss ønsker å se friske ut til tross for en innside som er preget av hva enn det måtte være (usynlig sykdom).

Takk for at du skriver om noe som engasjerer, viktig at slikt blir sagt høyt!

Ha ei kjempefin helg <3

ordeneskraft

16.09.2016 kl.13:56

Mia: Takk i like måte, kjære deg <3

Helga Sriskantharajah

19.09.2016 kl.19:50

Samfunnet vi lever i blir stadig mer krevende overfor oss mennesker. Det kreves at vi skal være friske, pene, intelligente - på rett måte, selvsagt... (du må selvfølgelig ønske å bli lege eller jurist - ikke rørlegger eller butikkmedarbeider). Alle snakker så flott om det gode systemet vi har med Helfo og NAV - men det synes vanskelig å forstå at noen faktisk har behov for å benyttes seg av disse godene - og de tror at når du går inn i NAV-systemet så får du alt lagt i fanget... Hvor feil de tar :-( Jeg skulle så gjerne ha funnet en måte å informere og opplyse folk om hva det faktisk vil si å måtte kjempe både mot en "usynlig" sykdom, fordømmelse fra medmennesker og motarbeidelse fra systemene.

Jeg håper du snart treffer på en arbeidsgiver som klarer å se ditt potensiale - og hvilken gevinst han kan få ved å benytte seg av det - slik at du kan få prøve deg litt i jobb igjen.

ordeneskraft

20.09.2016 kl.21:15

Helga Sriskantharajah: Tusen takk for det.

Skriv en ny kommentar

ordeneskraft

ordeneskraft

38, Gjesdal

Hei! Jeg heter Anne Lise, er ei smilende dame, gift og har tre barn. Jeg har alltid vært glad i å skrive, og har i flere år skrevet dikt. Drømmen er å en gang kunne skrive en bok. Her på bloggen vil jeg dele både dikt og tanker, hverdagslivet, samt dele noen livserfaringer med dere. Mitt håp er at mine ord kan være til hjelp for noen andre. Av motgang blir man sterk, heter det, og det er mye sant i de ordene. Takk for at dere titter innom! Bloggen er underlagt lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Bilder og tekster er private om ikke annet er oppgitt.

Kategorier

Arkiv

hits